|
|
||
|
------------------------- |
------------------------------------------------------------------------ |
--------------------------- |
|
SLUPPEN
”RUTH” EX ”FAMILIEN” |
I 1854 ble den siste gjenværende svinørslupp, sluppen ved navn ”Familien”, bygget av Peder Willumsen på oppdrag for Hans Chr. Ulrichsen. Så nå i september i år var det 150 år siden denne sluppen gikk av stabelen i Svinør.
Dette er faktisk en stor begivenhet,
for ”Familien”, nå ”Ruth”
som befinner seg i det
Danske Nationalmuseets eie i Roskilde som museumsskip, er det eldste
intakte treskip uten motor
som eksisterer i Danmark!
I tillegg er hun vel et av de tre eldste
fartøy som fremdeles flyter,
som er bygget her i landet!
På en nettside på internett,
blir hun rangert som det
19de eldste skip i verden!
Sluppen ”Familien”,
som faktisk ble ”spesialdesignet” for å
kunne gå inn Thyborøn kanal, ble bygget i Svinør for å seile i det man kaller ”danmarksfarten”.
Danmarksfarten var en fart, både fra dansk og norsk side, og som danskene kaller ”skudehandelen på Norge”,
en handelsforbindelse mellom Sørlandet
og Nordjylland. Handelen foregikk for det meste som
varebyttehandel. De norske fartøyene hadde gjerne med seg overskuddstømmer, mens man på
returen for det meste hadde med landbruksvarer
som korn, kjøtt og flesk,
smør, ost og egg. Av og til hadde
man med levende grisunger hjem! Det skjedde vel nok at man smuglet med
en tønne rom også. Lenger
østpå, fra Grimstad og Arendals-traktene, hvor der
også foregikk danmarksfart ifra,
hadde sluppene gjerne også med seg jern og jernovner.
Denne farten har sannsynlig
vart i flere århundrer, i begynnelsen
i åpne båter, som man måtte
lande rett på stranden i Danmark, da det var dårlig
med havner på den tiden. Men etter hvert ble det
bygget større og bredere fartøyer, og de fikk fast dekk. På midten av attenhundretallet begynte sluppene å få sin endelige form. Det er Hans Adler Olsen i Svinør som tillegges æren for å
ha ”konstruert” den endelige formen og som
ble det vi kaller en Danmarksslupp.
Det sies at det skal være bygget ca. 40 slupper i Svinør.
Men det ble bygget slike slupper andre steder også.
Særlig i Søgne. Men da gjerne
ut fra ”Svinør-modellen.
Sluppene var sterke, men
smidige, klinkbygde og snaue
40 fot og med akterspeil.
De var brede og kunne ta stor dekkslast.
De var galeasrigget, men var nok ikke skarpseilere i våre dagers
forstand. Men de dugde. Hadde
man riktig bør, seilte man
fra Svinør til Thyborøn på ca. 20 timer.
I 1825 ble Thyborøn kanal åpnet av en kraftig storm,
og da kunne man seile inn i
det rolige og beskyttede Limfjordsfarvannet, i stedet
for den risikable landingen rett
på stranden. Da hadde man også tilgang på de større byene rundt inne i Limfjorden,
hvor det nok var lettere både å selge og kjøpe varer.
Etter hvert som danmarksfarten døde ut, helt på slutten av 1800 og litt inn i det nye århundre, ble gjerne fartøyene ”modernisert”
for å kunne brukes til vanlig kystfart her i Norge.
De fleste ble forlengt, fikk ny kravellhud og fikk motor og styrehus etter hvert. På den måten kom mange av dem til å ”leve”
langt opp i vår tid.
I min barn/ungdom husker jeg flere av disse danmarkssluppene, som vi også kalte
dem. Ingen tenkte på å ta
vare på dem. Plutselig var den siste
borte.
Etter hvert ble det kjent at det faktisk eksisterte ett fartøy igjen, i Limfjorden i Danmark. Det var ”Familien” av Svinør. Hun hadde nå navnet ”Ruth”. Helt fram til og med 1968 var hun fremdeles i aktiv fraktefart på Limfjorden, mellom Nykøbing Mors, Fur og Ålborg og tilbake igjen.
Den gang ”Familien”
ble solgt til Danmark, i 1888, ble hun satt inn i innenriksfart og seilte blant annet
rundt på ”beltene”, det vil si på Store og Lillebelt med det øyriket som befinner seg der. Sluppen ”levde” nå en omtumlet tilværelse, der hun
skiftet navn, eiere og hjemmehavn flere ganger. Hun
har bl.a. hett ”Forældres
Minde”, ”Marie”
og ”Carl Bang”,
før hun i 1916 fikk sitt endelige navn, ”Ruth”.
Senere kom hun til Limfjorden hvor hun fraktet stykkgods mellom
Limfjordshavnene.
1898 ble sluppen ombygd, opprinnelig var hun klinkbygget, men nå fikk hun kravellhud, det vil si slett hud slik som ei mer moderne treskøyte i dag. I tillegg ble bygd styrehus på akterdekket og seilriggen ble noe forenklet og redusert.
I 1923 ble sluppen kjøpt
av Lars Dyhr fra øya Fur i Limfjorden. Lars Dyhr seilte ”Ruth” , sammen med sin kone Dagmar som mannskap,
helt fram til 1968. Da Lars døde, ble sluppen testamentert til det Danske Nationalmuseet. I en årrekke lå den ved et lite skipsverft i Vest Vilsund, like
nord for øya Mors, mens skroget ble restaurert.
I dag ligger hun ferdig restaurert og opprigget i museumshavnen i Roskilde. Hvis du er på besøk der og ser på vikingskipene,
ligger ”Ruth” like
ved siden av.
.
I Skive Folkeblad finner vi et Juletillegg
fra 1967.
Der står det om Dagmar og Lars Dyhr, som har hatt sin
siste seilas på Limfjorden.
På ”Ruth”. Det er en varm og rørende
historie de forteller om livet om bord i mange år. Og
Dagmar var mannskap.
Jeg vil anbefale dere
som er interessert og har tilgang på internett, å gå inn på
hjemmesiden til Torben Dyhr Krog, som er barnebarn til Lars og Dagmar:
http://torben_d_krog.homepage.dk( Eller søk på sluppen
ruth i Alta Vista eller Yahoo, for eks.). Det er en
fyldig og flott hjemmeside der det står det meste om
sluppen.
Den samme, Torben har jeg hatt gleden av å bli kjent med. Vi har besøkt hverandre flere ganger, og han har også vært på Svinør et par ganger, der han har sett stedet der sluppen ble bygget, og fikk hilse på Ågot Gulbrandsen. Ågot syntes det var hyggelig å få snakke med barnebarnet til de siste eiere av ”Famielien”, nå ”Ruth”.
Da Lars Dyhr døde, ble ”Ruth”
testamentert til Dansk Nationalmuseum. Man var i villrede om hvordan man skulle takle dette. Det var ingen penger å bruke. Tilslutt ble det bevilget kr.200 000 fra et fond som ble
redningen over den første kneika. Da ble hun buksert til et lite verft ved Vest Vilsund, som ligger ved det nordre brohodet når du kjører over til
Mors fra Thisted. Der ble hun liggende i mange år, mens all hud og en del spant
ble skiftet. Senere ble hun slept ned til Nyhavn i
København. Der restaureringen fortsatte. Tilslutt,
etter at det er brukt en
ukjent stor sum, var hun ferdig
restaurert i 1995. Endelig. Hun ble brakt tilbake til slik hun så ut før
hun ble ombygd i 1898, men man beholdt den ”nye”
slette huden.
I 1996 var ”Ruth”
på hjemtur for å se sitt ”fødested”
etter 108 års utlendighet i Danmark. Da ble det arrangert mottakelse for mannskapet og skipet, og med fest i Petter Carlsen bu i Svinør.
Tilstede var også ordfører Skagestad som hilste fra
kommunen.
Den gang fikk jeg, sammen med Odd Rømteland,
den glede å få seile med
sluppen tilbake til Danmark igjen.
Vi seilte ned til Thyborøn, inn
Thyborøn kanal og videre inn igjennom
Limfjorden til Løgstør, der vi mønstret av ved Limfjordsmuseet.
Det var en sterk opplevelse
å vite at det var vel 70 år siden et slikt fartøy seilte
gjennom Thyborøn kanal. Dette foregikk
jo også på gamlemåten, kun for seil
uten motor. Min bestefar
var med på dette, på samme måte som min oldefar, og veldig mange her i kystbygdene.
De var lokalkjente i byene
rundt i Limfjorden den gang.
På seilasen innover i Limfjorden besøkte
vi flere havner hvor sluppen hadde hatt hjemstavn i mange år. Og det var rørende å møte folk som kom ned på havnen for å ta
”Ruth” i øyesyn.
Der var mange som felte sine tårer over gjensynet. Det er ganske rart å se hva
et fartøy kan bety for folk.
Det er mange familier som opp i gjennom
årene var avhengige av at sluppen seilte
inn de midler den skulle
I sommer var jeg invitert
til en 150 års feiring ved Fartøyvernsenteret,
som ligger like ved Vikingeskipshallen
i Roskilde.
Jeg inviterte med meg Alf
Hansen og Leif Larsen fra Åvik. Alf Hansen er etterkommer av de siste eiere av sluppen i Norge, (i slektens
eie i ca.30 år ), før den ble solgt til Danmark i
1888.
Det var hyggelig å kunne overrekke en liten hilsen fra Lindesnes
Kommune, som en symbolsk takk for det danskene har gjort for å bevare denne viktige
delen av vår lokale kysttradisjon. Hadde skipet blitt
værende her på kysten, hadde hun garantert
ikke eksistert i dag.
I dag lider sluppen dessverre av mangel på vedlikehold. Etter at hun var ferdig restaurert og i topp stand, har det ikke vært bevilget penger til vedlikehold, og forfallet er allerede kommet ett stykke på vei. Det må nok en større reparasjon for at hun skal være i full sjødyktig stand igjen.
Danskene skjeler til våre oljepenger, og undres på om det ikke skulle være mulig å få en skjerv av dem. 150 års jubilanten er jo egentlig et norsk fartøy!
Tenk om det hadde vært mulig. Danskene har brukt en ukjent, men meget høy sum for å ta vare på vår kysthistorie. Kanskje det hadde vært på tide at vi også bidro litt?
Rasmus Strømme
Sidst opdateret den 3. oktober 2012
Torben Dyhr Krog - webmaster - (e-mail)